Antall hester per innbygger i Sverige og Norge gjenspeiler hestenes popularitet. Hester tar stadig større plass i det bynære landskapet. Et sentralt aspekt er at en urban norm om landskapet som areal for konsum og rekreasjon står i direkte motsetning til landlige verdier og praksiser. Noen av spenningene mellom hestesektoren og de andre brukerne av det bynære landskapet kan reduseres ved grundig planlegging. Prosjektet har vist oss at begrepet «seriøs fritid» kan være nyttig for å se hvor komplekst det er å forstå og svare på en konstruktiv måte for kommuneplanleggerne i dag.
Det er behov for en bedre organisert hestesektor, spesielt i Norge, men også i Sverige. Flere av utfordringene sektoren så vel som de enkelte hesteeiere står overfor vil potensielt tjene på en sterkere og bedre samorganisering mellom de ulike gruppene av aktører i sektoren. Dette vil lette arbeidet også for planleggerne.

Dette prosjektet vil avdekke korleis hestesektoren bidreg sosialt, kulturelt og økonomisk til lokalsamfunnsutviklinga. Vidare vil det studere areal- og ressursbruken sektoren står for og korleis sektoren best kan sameksistere med anna arealbruk lokalt. Den sosiale påverknaden vil verte studert gjennom rideskulane eller liknadene naturlege samlingssteder for hesteinteresserte, medan heile hestesektoren vil verte studert på kommunenivå for å analysere påvirkning på lokalsammfunnet, inkludert verdiskapning, arealbruk og mogleg konkurrerande ressursbruk. Seks samanliknbare case studieområder vil bli valt, tre i Sverige og tre i Noreg, og alle vil verte studert gjennom eit kvalitativt metodisk opplegg. Prosjektet vil kome opp med metodar som hestesektoren kan nytte for å kommunisere sin effekt på lokalsamfunnet. Det vil gi råd om korleis aktørar med ulike interesser kan samarbeide for å optimalisere arealbruken for å minimere konfliktane og auke synergieffektar og gjensidig nytte.

I Sverige er hestesporten enda større enn i Norge og ridning er fritidsaktivitet nr to, etter fotball. Dermed er hestesektoren også litt mer organisert enn i Norge, med flere foreninger og samlingsplasser. Norsk hestesektor er også organisert, med overordnede organ som Norges Rytterforbund og Norsk Hestesenter, og mange rideklubber som ofte fungerer som samlingspunkt. I tillegg har vi mange raseforeninger som også har sine medlemsaktiviteter og arrangement, og vi har alle ridesentrene og rideskolene som er viktige samlingspunkt i sine lokalmiljø. Men et viktig trekk ved hestesektoren er likevel graden av uformelle nettverk og uformell organisering, og de mange små private aktører som opererer selvstendig. Bare tenk på en stall der hesteeierne selv kjøper inn fôr og nødvending utstyr, og deler på oppgaver som fôring, inn- og utslipp. I slike miljø er det den uformelle organiseringen av arbeidsoppgavene i stallen som er det aller viktigste for hesten og hesteeierens trivsel. Disse uformelle strukturene fungerer mange steder svært bra, men der de ikke fungerer kan hesteeiere fort oppleve at de står alene om problemer som et mer formelt nettverk kanskje kunne hjulpet dem med. Samtidig kan hestesektoren framstå som litt ustrukturert utenfra, uten faste holdepunkt for aktører som ønsker å påvirke sektoren.
Som hesteeiere er vi helt avhengig av en rekke varer og tjenester. Mange leier stallplass, og avhengig av forholdene kjøper hesteeieren inn fôr og strø selv. I tillegg trenger vi spesialisert utstyr og tjenester som hovslagere og trenere. Mange av disse tjenestene, særlig undervisning, lages av hestesektoren selv. Det betyr at når hestesektoren vokser blir det rom for utvikling av flere slike tjenester. Men når hestesektoren reduseres, for eksempel som resultat av økonomiske nedgangstider som gjør at det koster for mye for mange å ha hest, vil også flere av de som tilbyr varer og tjenester til hesteeiere merke dette og det vil ikke være rom for like mange aktører. Alle som driver med hest har dermed nytte av en stor og livskraftig hestesektor fordi det gir oss, ikke bare bedre, men et større mangfold av det vi trenger av varer og tjenester.
Hestesektoren er en kompleks klynge. Kompleksiteten består i at det er mange måter å ha og drive med hest, som alle har litt forskjellige krav til sine omgivelser. De aller fleste som driver med hest har dette som hobby, som betyr at inntekten må komme fra et annet sted. Siden flere og flere, også hesteeiere, både bor og jobber i byene, blir det mye hest på landsbygda i nærheten av byer og tettsteder. Inntekt som i høy grad blir generert i byene, blir dermed kanalisert til landsbygda, og mange av hestesektorens bedrifter finner man også her. Hestesektoren har også betydning sosialt, ved at hesteeiere drar med seg hele familien for å gjøre hesteinteressen til livsstil. Slik blir landsbygda til attraktive bosteder for folk med hesteinteresse, og slik skapes nye muligheter og trivsel for alle som bor på landsbygda.
Det kan virke som om en turrytter som aldri vil sette sin fot i et ridehus, og en konkurranserytter på landslaget har helt forskjellige behov og bidrag inn i hestesektoren. Men disse forskjellene bidrar til å gjøre hestesektoren mangfoldig, som alle har nytte av. Både ryttere på landslaget og oppdrettere av sportshester har nytte av at mange barn og unge får dyrket sin hesteinteresse, enten det er på rideskolen, eller med lånt hest på nabostallen. Erfaringer fra Sverige viser at det er når hestesektoren samles på tvers av gren, nivå, rase eller andre retninger innen hest, at det blir mulig å påvirke myndigheter. Store foretak og andre aktører utenfor hestesektoren, som for eksempel leverandører av fôr, potensielle sponsorer og andre interessegrupper i samfunnet, vil også være lettere å påvirke av en mer samlet flokk med hesteeiere, enn enkeltpersoner eller små hesteforetak. Hestesektorens størrelse i Sverige har nok betydd at det finnes flere kommunale initiativ rettet mot hest og ridning, men selv der har hestefolk uttalt at det er hestefolk som selv må ta initiativ hvis de vil at noe skal skje. Mange hestefolk er vant til å ikke forvente noe av resten av samfunnet, men heller bli sett på som et irritasjonsmoment langs veien og på stier der andre folk ferdes. Da kan det være greit å huske på at vi står sterkere sammen og at vi har nytte av hverandre selv om måten vi bruker hesten på kan være svært forskjellige.